Seriøst og bittert (innlegg)

Del 1 av testløpene mot VM er over og det endte vel ikke helt som jeg hadde drømt om. Et halvgodt mellomløp og en bånn i bøta sprint, gir verken VM plass eller selvtillit. Heldigvis er det en sjanse igjen og den har jeg tenkt å benytte meg av.

Onsdag formiddag reiste jeg mot Vikersund og Kløftefoss for å løpe VM-uttak på mellomdistanse. Jeg var godt forberedt teknisk og jeg hadde også troen på at formen var god. Men dagen ble ikke helt som planlagt. Jeg ”våknet” onsdag morgen uten å ha fått noe søvn på øyet og kroppen var helt tom. Alt inni meg bare skrek ”jeg vil ikke” og jeg visste at jeg hadde en helsikes jobb foran meg for å snu den mentaliteten. Kjøreturen oppover gikk greit, men jeg merket at jeg fortsatt ikke var helt klar for det som jeg visste krevdes av meg. På startstreket følte jeg meg derimot så klar jeg kunne bli og jeg innleder løpet godt (2.første postene). Til 3.post hadde jeg tidlig bestemt jeg for høyre (enkelt og greit), men inn i 2.post bestemmer jeg meg at venstre er bedre og i stedet for å gjøre det enkelt, vil jeg spare millisekunder (ikke del av planen). Derfra starter resten av løpet. Jeg tviler på alle valg og tenker at jeg alltid løper for sakte. Jeg kommer meg gjennom løpet, men selvtillit på bånn og like tom som da jeg våknet på morgen. Sett i etterkant er det jo selvsagt ikke noe feil med tempo. Det er dårlig kurs og slurv man taper tid på. Alt i alt synes jeg at jeg kom meg gjennom løypa på en grei måte, tatt den mentalte innstillingen i betraktning.

At jeg følte meg tom på onsdagen betydde ikke at jeg ikke ble skuffet over utfallet. Jeg var sur på meg selv for at jeg ikke hadde greid å snu det i hodet, og skulle hvert fall gjøre mitt beste på sprinten. Jeg har løpt overraskende bra på sprint denne våren og visste at det var teknikken det kom til å stå på. Innstillingen var bedre og kroppen kom seg på oppvarmingen. Gjennomføringen var derimot helt bånn i bøtta. Jeg ser ikke de beste veivalgene, jeg taper masse tid der jeg faktisk løper rett og når jeg er på forskudd greier jeg ikke å se alle gjerdene jeg kommer til å møte på slutten.

I dag er det hviledag og selv om det ikke ble så mye søvn i natt heller, så føler jeg meg hvert fall piggere og jeg har lagt de to foregående dagene bak meg. I morgen er det langdistanse i tungt terreng og ut fra hva jeg har trent i vinter og våres, så skal det passe meg mye bedre enn en lettløpt mellom og sprint. Jeg vet at det er teknikken som styrer og denne gangen skal jeg virkelig ta kontroll over meg selv. Målet er å kunne ha samme feeling som etter de to store oppturene denne våren, WC i Halden og Venla. 

Og hvis jeg går inn i koma og zombie lignende status igjen, har roomie Helen lovt å bitchslappe meg inn i litt mer aggressivt modus. Det blir bra.