Jeg var optimistisk da jeg stilte til start på siste av de tre testløpene til VM. Temperaturen var litt lavere og jeg hadde greid å sove noen timer i løpet av natten, så motivasjonen var mye bedre enn de foregående dagene.
Løpet starter bra. Bortsett fra litt nøling inn i de fleste postene, så orienterer jeg bra på strekket og løper gjennomtenkte veivalg. Første bommen kommer fra siste sikre og inn i 4.post. Er nok en gang ikke nøyaktig nok med verken hvor jeg tar av eller kursen mot posten. Her legger jeg 1min, men tenker ikke så mye over det. Det er en lang og tøff løype og det er mye tid igjen.
Får 2 gode strekk til, men så smeller det skikkelig. Jeg er overivrig og løper opp en gul gate 100m for tidlig, i stedet for mitt slep. Merker med en gang at det er noe som ikke stemmer, men har ikke roen til å hente meg ordentlig inn. Løper litt videre på retning og puster lettet ut når jeg kommer til skrenten. Løper videre, men usikkerheten vil ikke slippe helt. MED GOD GRUNN. Så stemmer ingenting. Jeg står helt stille i 1,5min, men jeg skjønner det bare ikke. Da jeg endelig får ting på grep løper jeg med hodet under armen og får enda 2min tidstap.
Hva nå? Jeg har blitt tatt igjen av Sabine med 6min og luften har virkelig gått ut av ballongen. VM har røket og hva er poenget med å presse seg videre nå. Men det er ikke meg, jeg gir meg ikke. Det er en konkurranse og den skal løpes helt til mål.
Jeg ser ikke så nøye på veivalget til 8.post, bare løper ned mot vannet. Strekktidene viser at jeg taper nesten 2min til Mari og 40sek til Kamilla som drar i lia. Mari har forøvrig slått beste strekktid i gutteklassen med 7sek. IMPONERENDE! Selv om jeg ikke tar beste veivalg går jeg rett i posten og ser Sabine storme ut av posten foran meg. Jeg enser at hun tar en venstrevariant på langstrekket, men jeg er overbevist om at høyre er bedre. Jeg gjennomfører godt og på neste post stempler vi sammen. Resten av løypa går litt i samme tralten, der vi løper forskjellige veivalg og ser hverandre inn mot postene. Jeg greier derimot ikke å følge tempo helt inn. Kroppen sier litt stopp på vei til 13 og jeg må ta et nødstopp for å drikke i bekken. GØTT.
Vel i mål kommer skuffelsen. Jeg forspilte min sjanse. I dag var jeg ikke god nok. Jeg var sprek nok fysisk, men hodet var ikke på plass.
Nå vet jeg ikke helt hva som skjer. Jeg vet ikke helt hva jeg har lyst til. Det som derimot er hundre prosent sikkert er at jeg kommer tilbake. Når jeg stiller til start på VM testløpene neste år skal det ikke være tvil. Jeg skal være der og kjempe om ikke bare 1 distanse, men flere.
Kart ligger her.
Tjo og hei. God sommer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar