Sesongstart for realz

Hei hvor det går. Det er ikke langt fra topp til bunn. Mer om det senere.

Jeg kunne ta med meg gode erfaringer fra de norske testløpene forrige helg, da jeg reiste til Polen for å konkurrere i World Cup. Jeg løp tekniske veldig stabilt og greide å løpe flere konkurranser på rad på samme nivå.

Ut på tur aldri sur

Å konkurrere nasjonalt kontra internasjonalt er likevel veldig forskjellig, i hodet mitt.

Det prøver vi å forandre. Et o-løp er et o-løp uansett hvem man løper mot. Konkurrentene kan jeg jo ikke gjøre noe med. Jeg skal gjøre mitt løp og når alle er i mål, får vi fasiten på hvor langt det holdt på resultatlisten. Egentlig er ikke resultatlisten så viktig. Akkurat nå er det prestasjonen som er det viktigste. Det er lenge igjen til VM, men litt kortere til EM. Å kunne løpe jevne og gode løp hele sesongen er noe av det viktigste for meg i år. Det er ikke lenger stas å ha full klaff i 1 løp, og de 10 ande går skeis. Nå skal jeg få hodet til å samarbeide, så tar vi det fra det. 

Polenreisen kunne strengt tatt startet bedre. Av en eller annen grunn må kroppen min ha trodd at jeg hadde reist over flere kontinenter og tidssoner, for så sliten føler jeg meg sjelden. Det ble ingen trening første dag. Dag 2 og dagen før mellomdistansen kom jeg meg en tur ut på kart, men en dårligere trening skal du lete lenge etter. Bom bom bom. Hvor dårlig skal det gå an å være. Jeg skjønte ingenting av vegetasjonen, retningen var dårlig og kroppen var svak. Heldigvis har jeg verdens beste lagvenniner og Egil. Oppmuntringene kom fort, og jeg kunne legge det bak meg.

Beste gjengen på tur

Pipen fikk en helt annen lyd da jeg fikk løpt en runde på oppvarmingskartet dagen derpå. Vegetasjonen satt, retningen var bedre og kroppen gav positive tilbakemeldinger. Nervene kunne jeg kjenne på, og respekten for terrenget var fortsatt der, men jeg var klar for start.

Løpet gikk bra. Jeg kom fort inn i det og løp sikkert gjennom. Hver gang jeg tenkte at jeg burde presse meg hardere, så greide jeg å fokusere på teknikken. Slik tror jeg at jeg unngikk å gjøre store feil. Jeg hadde fokus på meg selv, og min egen teknikk. Det er nok en litt defensiv innstilling til løpet, men akkurat nå er dette akkurat det jeg trenger. Noe tidstap ble det, men det trenger jeg ikke å ramse opp her. Veldig gledelig var det at et helt normalt Ida-løp hold til topp 10 mot verdenseliten.

Et skikkelig Ida spesial ansiktsuttrykk

Sprinten var det aldri tenkt at jeg skulle løpe. Jeg fikk en fin dag på hotellet med mye netflix og avslapping. En skikkelig deilig dag.

Sprintstafetten burde jeg vel skrive litt om, men jeg blir bare deprimert. Jeg er sint og skuffet, samtidig som jeg har mange gode forklaringer for at det gikk som det gikk. Selvfølgelig kan jeg si at jeg ikke taklet en så teknisk sprint pga mangel på sprint trening (les 2 sprinttreninger siden juli). Men det vil være feil. Jeg taklet ikke presset jeg la på meg selv. Jeg greier ikke å se mitt eget nivå og fokusere på meg selv. I stedet blir det fokus på hvor gode alle de andre er og hvor de løper. Jeg har kommet langt i det mentale arbeidet, men er ikke utlært. Dette var et lite set-back, men jeg skal ikke la meg knekke.

Flott gjeng på tur!

Nå sier jeg farvel til en langhelg med både oppturer og nedturer, og vender nesen mot neste mål.  Jeg har fått skyss med det danske landslaget til Tsjekkia og en liten EM forberedende samling. Her skal jeg møte Olav, Magne, Carl og Jo for å terpe litt på kontinental teknikken. Jeg ser frem i mot siste tøffe treningsuke før EM med mange tøffe tekniske økter.

Takk for bildene Emma!